Snart så er tiden inne for en stor forandring.
Snart så må jeg stå helt alene og klare alle oppgaver uten noe hjelp.
Dette er skremmene, men jeg tror og håper jeg vil klare det.
For min skyld og også for min familie og mine venners skyld.
Det er ikke lett å flytte så langt fra alt som man føler er trygt.
Det er ikke lett å tenke at det er nesten et halvt år til neste gang jeg ser dere.
Det er igrunn veldig vanskelig å flytte for første gang.
Man kjenner at hendene blir klamme og begynner å riste bare ved tanken av det ukjente.
Men uannsett så må man hoppe ut i det.
Ikke med ett bein først, men med begge.
Faller du, så faller du.
Men klarer du å lande med begge beina plantet i bakken, vil det være en seier.
En seier som gjør at du ikke skjelver når du snakker om å dra et annet sted.
En seier for deg og dine.
Du starter en fremtid, den ligger forran dine føtter.
Det er bare å plukke den opp og bruke den så godt du kan.
For du kan og du vil.
Men du er redd for at det kanskje ikke vil bli som du trodde det skulle bli.
Derfor må du hoppe og håpe på det beste.
For det er din skjebne.
Ditt valg.
Det er ditt liv, ingen andres.
Og du skal bare gjøre det beste ut av det du får.
Aldri si du ikke klarer det.
For du vet ikke, før du har prøvd.
Feiler du, så har du lært.
Lært at du ikke skal gjøre det slik neste gang.
Det er egentlig bare en liten fille ting jeg sitter her å skriver om.
Noe jeg aldri trodde jeg kom til å være redd for.
Men nå kan jeg se at jeg tokk feil.
Det å dra og begynne på ett nytt stort kapittel av livet er ikke så lett som jeg skulle tro det var.
Men det er opp til meg å gjøre det beste ut av det.
Ha tro på meg selv og bare hoppe ut i det.
For jeg vet, inners inne i meg selv.
Dette klarer jeg.
Det handler bare om å se utenfor det trygge hjem, og se at det er ett liv som venter der.
Men det er ennå lov til å være nervøs.
Og det er ennå lov til å elske dine nærmeste.
For det å flytte til andre siden av landet, kan høres enkelt ut.
Men kan være det vanskligste man har gjordt.
For det er ikke godt å dra fra alle som støtter deg, uannsett hva du har gjordt.
Det er bare en ting å gjøre.
Hoppe ut i det.
Og si takk til de som har vært der og gitt deg et godt liv.
Nå er det bare jeg som kan skrive resten av historien.
Det er bare jeg som vet hvordan neste kapittel starter.
Men jeg vet ikke hvordan det ender.
Snart så må jeg stå helt alene og klare alle oppgaver uten noe hjelp.
Dette er skremmene, men jeg tror og håper jeg vil klare det.
For min skyld og også for min familie og mine venners skyld.
Det er ikke lett å flytte så langt fra alt som man føler er trygt.
Det er ikke lett å tenke at det er nesten et halvt år til neste gang jeg ser dere.
Det er igrunn veldig vanskelig å flytte for første gang.
Man kjenner at hendene blir klamme og begynner å riste bare ved tanken av det ukjente.
Men uannsett så må man hoppe ut i det.
Ikke med ett bein først, men med begge.
Faller du, så faller du.
Men klarer du å lande med begge beina plantet i bakken, vil det være en seier.
En seier som gjør at du ikke skjelver når du snakker om å dra et annet sted.
En seier for deg og dine.
Du starter en fremtid, den ligger forran dine føtter.
Det er bare å plukke den opp og bruke den så godt du kan.
For du kan og du vil.
Men du er redd for at det kanskje ikke vil bli som du trodde det skulle bli.
Derfor må du hoppe og håpe på det beste.
For det er din skjebne.
Ditt valg.
Det er ditt liv, ingen andres.
Og du skal bare gjøre det beste ut av det du får.
Aldri si du ikke klarer det.
For du vet ikke, før du har prøvd.
Feiler du, så har du lært.
Lært at du ikke skal gjøre det slik neste gang.
Det er egentlig bare en liten fille ting jeg sitter her å skriver om.
Noe jeg aldri trodde jeg kom til å være redd for.
Men nå kan jeg se at jeg tokk feil.
Det å dra og begynne på ett nytt stort kapittel av livet er ikke så lett som jeg skulle tro det var.
Men det er opp til meg å gjøre det beste ut av det.
Ha tro på meg selv og bare hoppe ut i det.
For jeg vet, inners inne i meg selv.
Dette klarer jeg.
Det handler bare om å se utenfor det trygge hjem, og se at det er ett liv som venter der.
Men det er ennå lov til å være nervøs.
Og det er ennå lov til å elske dine nærmeste.
For det å flytte til andre siden av landet, kan høres enkelt ut.
Men kan være det vanskligste man har gjordt.
For det er ikke godt å dra fra alle som støtter deg, uannsett hva du har gjordt.
Det er bare en ting å gjøre.
Hoppe ut i det.
Og si takk til de som har vært der og gitt deg et godt liv.
Nå er det bare jeg som kan skrive resten av historien.
Det er bare jeg som vet hvordan neste kapittel starter.
Men jeg vet ikke hvordan det ender.
