Når man savner noen, vil savnet bli så sterkt at det kan utvikle seg fysisk.
Men hvis du minnes de gode minner, vil savnet sette ett smil om din munn.
Det gjør kanskje ikke vondt lengre, iallefall ikke så vondt.
Det er igrunn litt deilig.

Man må tro og håpe at alt vil gå etter plan,
at man får se den savnede tidligst mulig, men ikke alt kan gå etter plan.
Men uannsett plan eller ei, så har man venner som viser vei.

Løft din hånd opp hvis du faller,
det vil alltid være en der som drar deg opp fra brønnen.
Alt i dette livet er en smule vanskelig, men hvis du vil og tror på deg selv,
vil verden ligge forran dine føtter.

Noen sier at slike tanker ikke fungerer,
men da må du bare huske at den eneste som står iveien for det, er deg selv.
Ikke hver redd, lev ditt liv, men husk at du er ikke alene i denne verden.
Ha tro på deg selv, ha tro på dine venner.
Det er slik jeg lever.