Brått på

Hun våkner.
Hun prøver å finne roen, i det hele.
Hun prøver å stå rett, hode hevet.
Med et skjevt smil. Hun blunker, prøver,
Prøver å dytte følelsene bort, iallefall for en liten stund til.

Noen ganger spørr jeg meg selv: "Hvorfor må du alltid ta de som aldri har gjort deg noe vondt?"

Telefonen ringer, hun setter den på lydløs.
Noen minutter til med søvn vil stoppe masingen.
Han kommer inn, hun er syk...
Din mor er syk, hun skal ditt alle de andre syke menneskene skal.
Sykehuset.

Hun våkner med tårer, prøver å holde det lille rufsete hode sitt oppe.
Øynene faller alltid ned mot gulvet. Prøv å skjul det lille pike.
Alle forteller at dette går bra, men det går ikke bra.
Alle skal bestemme at dette skal gå bra, men det gjør ikke det.
Ikke for henne..

Middagen står der, de setter seg.
En tom plass, minner henne på situasjonen de står forran.
Han prøver å berolige henne.
"Det er bare 2mnd til neste ferie, kjære lille pike".

Men hun vet at det kan bli en lang tid til neste gang,
neste gang hun får holde en hånd.
Kjenne et kjærlig mors klem.

Piken ser rundt seg.
Er det bare i mitt hode?
Er det bare i mitt hjerte?
Nei, rist denne følelsen bort.